Verdensbanken skal ta stilling til et lån på 17 milliarder kroner til
Medupi-kullkraftverket i Sør-Afrika. Det er åpenbart i strid med norske
klima- og bistandsmål å gi støtte til verdens fjerde største
kullkraftverk, men det finnes en utvei: ZERO mener at hvis Norge skal
være med på å støtte kraftproduksjon basert på fossil energi, som ved
Medupi, må det være under forutsetning av at det bygges anlegg som ved
oppstart står klart til å fjerne og lagre CO2(CCS). Dette vil kunne
bidra til å utvikle denne teknologien for fullskala kullkraftverk, noe
som er avgjørende for å klare store klimakutt raskt.
Kullkraftverket, som allerede er påbegynt, vil som kjent i en rekke
medieoppslag, ha et årlig utslipp av CO2 på 26 millioner tonn, nesten
halvparten av de samlede norske klimautslippene, på 54 millioner tonn i
2008. Å bevilge lån til energiproduksjon med utslipp av slike enorme
dimensjoner uten noen krav om rensing, kan ikke Norge være bekjent av.
Norske myndigheter kan ikke på den ene siden framstå som klimaforkjemper
under forhandlingene i København, og på den andre siden støtte
finansiering av det fjerde største kullkraftverket i verden. Nå må
Regjeringen og norske myndigheter bruke den makten de har, gjennom mulig
finansiering i Verdensbanken, til å stoppe energiproduksjon som
innebærer store utslipp av CO2. Tiden da man bygget nye fossile
kraftverk uten CCS må nå være definitivt forbi.
CO2-fangst og lagring er et avgjørende tiltak for å kunne takle
klimautfordringene, teknologien eksisterer og kan tas i bruk i stor
skala på en sikker måte, og det haster. Verden over bruker vi fortsatt
fossil energi i svært stor grad, noe det vil ta flere tiår å erstatte
med fornybare alternativer. Verdens energiforbruk vil trolig øke de
nærmeste tiårene, befolkningsantallet vokser, fattige land får bedre
økonomi og folk krever ofte de samme varene som vi har i Europa og USA.
Det har blitt sagt at Norge, nå må ta det vanskelige valget mellom
miljøvern og hensyn til utvikling. Etablering av ett nytt kullkraftverk i
et mellominntektsland har imidlertid ingenting med en ansvarlig
utviklingspolitikk å gjøre. Utslipp fra kullkraftverk står for 30
prosent av verdens samlede utslipp av CO2. Ved å bidra til ytterligere
utslipp av CO2, og her snakker vi også om utslipp av spesielt store
dimensjoner, er Norge med på å øke klimaforandringene. De som rammes
sterkest av dette er som kjent befolkningen i u-land. Norge har et
ansvar for å bidra til en utvikling som unngår store klimagassutslipp,
og for å bevise at dette er mulig. De rike landene, som Norge, må
bevilge penger til reduksjoner i andre land. Og midler til CCS må komme i
tillegg til, ikke i stedet for, fornybar energi.
Verdensbanken kan bli et redskap for å redusere klimagassutslipp og
samtidig gi utviklingsland mulighet til utvikling. Men da må de unngå å
følge den gamle oppskriften rike land har fulgt, med sterkt forurensende
energikilder uten noen som helst form for rensing. I tillegg må Norges
egen bistands og klimapolitikk ta opp i seg at land som Sør-Afrika må få
støtte til energiproduksjon, og da ikke i form av lån som vil øke
gjeldsbyrden og i siste instans sannsynligvis gå utover befolkningen.
Norge må også fortsatt ta en aktiv rolle i de internasjonale
klimaforhandlinger når det gjelder denne formen for overføringer.
Sør-Afrika regnes som det viktigste afrikanske landet i de
internasjonale diskusjonene rundt klimakutt og klimaforhandlinger.
Landet bruker 70 prosent av elektrisiteten i Afrika (fraregnet Egypt) og
er med svært stor margin den viktigste økonomiske aktør sør for Sahara.
Sør-Afrika har blant de aller høyeste utslippene per innbygger i et
utviklingsland og har skrevet under på «The Copenhagen Accord». De vil
foreta klimatiltak som vil resultere i et avvik under dagens utslipp på
rundt 34 prosent innen 2020, og med omlag 42 prosent innen 2025. Omtrent
tre firedeler av Sør-Afrikas energiforsyning kommer fra kullkraft, og
80 prosent av landets klimagassutslipp kommer fra energisektoren
(produksjon, forsyning og bruk). Landet har teknologi for produksjon av
bensin og gass fra kull, noe som er svært forurensende. Over halvparten
av CO2-utslippene kommer fra kilder der de teoretisk sett kan fanges.
Det er ingen tvil om at CCS er interessant for Sør-Afrika. Det er også
liten tvil om at hvis CCS skal kunne utgjøre betydelige utslippskutt i
Sør-Afrika, må internasjonale finansieringsmekanismer på plass.
Myndighetene i Sør-Afrika har inntatt en positiv holdning til CCS, og
har åpnet for et økt fokus på CCS som et tiltak for å få ned
klimagassutslippene. De har også satt i gang flere forskningsprosjekter
rundt lagringspotensial, og har planer om bygging av
demonstrasjonsanlegg. Et atlas over mulige lagringssteder i geologiske
formasjoner er under produksjon, og er forventet å være ferdig midtveis i
2010. Det har også vært et uttalt ønske fra norske myndigheter at
Sør-Afrika begynner med CCS: Under Stoltenbergs besøk i 2008 stod
utviklingen av CCS høyt på agendaen, det samme under kongeparets besøk i
2009. I Sør-Afrika blir CCS av myndighetene sett på som en nødvendig og
aktuell løsning fordi klimaproblemet er så akutt og fordi landet ser ut
til å måtte bruke kull som energikilde lenge enda.
Klimautfordringen fremstår som nærmest uoverstigelig, men et lite
påaktet forhold i alle prognoser er at en stadig økende andel av
framtidens utslippskilder ikke er skapt enda. Man har altså et valg, og
dersom man bygger alle nye anlegg rene, vil utslippene sakte men sikkert
synke. I tillegg kan man rense eksisterende utslippskilder.
CO2-rensning, og et konsekvent valg av rene energi- og
transportløsninger framfor forurensende, er ikke lenger et alternativ,
men en forpliktelse dersom man skal unngå de verste utslagene av
klimaendringene.
