Foreslår norsk-britisk infrastruktur for CO2

Last ned notatet

På hver sin side av Nordsjøen sliter Storbritannia og Norge med å oppfylle klimaforpliktelsene, og begge land ønsker snarlige tiltak som kan redusere CO2-utslippene både på kort og lang sikt gjennom rene energiløsninger. Begge lands myndigheter ser på CO2- deponering i Nordsjøen som et viktig virkemiddel for å kombinere fossil energiproduksjon med tiltak som vil ha stor effekt på klimaregnskapet.
I september 2005 lanserte ZERO muligheten for en felles CO2-infrastruktur på den norsk-britiske sokkelen. I dette notatet skisserer vi muligheter for å materialisere ideen om storskala CO2-deponering i Nordsjøen.

-En bilateral CO2-håndteringspraksis kan ha stor samfunnsøkonomisk effekt, men ikke minst kan det bidra til å innfri målet om vesentlige utslippsreduksjoner og dekarbonisering av de fossile energiressursene, sier Berit Kristoffersen i ZERO, en av forfatterne av notatet. -Begge land har betydelige fossile energiressurser. Norge har større deponeringspotensial enn Storbritannia, mens sistnevnte har seks ganger så store klimagassutslipp bare fra stasjonære CO2-kilder alene.

Et samarbeid mellom myndighetene er allerede igangsatt. Et felles regelverk og prinsipper for regulering av transport og deponering av CO2 i Nordsjøen, skal presenteres tidlig i 2007, og deretter ønsker myndighetene i fellesskap å undersøke hva slags infrastruktur som er nødvendig for transport og lagring.

-ZERO ønsker med dette notatet å bidra til å gi myndigheter, selskaper og andre aktører et bedre grunnlag for å vurdere hvordan en norsk-britisk CO2-infrastruktur kan realiseres. Notatet skisserer hvordan kapasiteten kan utvides gjennom ulike faser for å realisere nødvendige og oppnåelige utslippsreduksjoner, sier Kristoffersen.

I Storbritannia, hvor det slippes ut om lag 266 millioner tonn CO2 årlig fra stasjonære utslippskilder, vurderes potensialet til å kunne redusere utslippene med 90 prosent ved fangst, transport og lagring av CO2 i olje og gassfelt. Oljeindustrien er i utgangspunktet positiv, men få planer har kommet lengre enn på idéstadiet. Å injisere CO2 kan øke oljeutvinningen i en del felt. Selv om prosjekter estimeres på grunnlag av en konservativ vurdering av utviklingen av oljeprisen, viser det seg at CO2-deponering vil være lønnsomt i flere felt.

-I dette notatet tar vi utgangspunkt i de mest nærliggende aktivitetene innen CO2-fangst og deponering som kan danne grunnlaget for en norsk-britisk infrastruktur. Hensikten er å skaffe til veie tilstrekkelig med deponeringsløsninger for meget store utslippskilder, og tilstrekkelig mengder CO2 for meroljeproduksjon til ulike felt, samt nødvendig ”bufferkapasitet” i systemet. Og å utnytte storskalafordeler og dermed redusere transport og deponeringskostnader, noe som også vil kunne muliggjøre enkeltprosjekter som hver for seg er vanskelig, sier Kristoffersen.

Ett første skritt vil være å utnytte den korte avstanden mellom feltene Sleipner og Miller, hvor de første CO2-lagringsprojektene i henholdsvis Norge og Storbritannia finner sted.

British Petroleum (BP) planlegger å fange 1,8 millioner tonn CO2 årlig fra et kraftverk i Skottland, som etter planen skal brukes på Miller feltet til meroljeproduksjon. 40 kilometer unna Miller er Sleipner-feltet lokalisert. Her har Statoil siden 1996 årlig deponert 1 million tonn CO2 i Utsira-formasjonen, som nærmest har ubegrenset lagringskapasitet. Sleipner er også det mest aktuelle mottaket for å deponere CO2 fra gasskraftverket som er under bygging på Kårstø og hvor norske myndigheter har bestemt at det skal bygges et renseanlegg, som nå er under planlegging.

Ved å legge et rør mellom Sleipner og Miller kan man koble sammen Norge og Storbritannia, og lage et unikt og nødvendig knutepunkt for ytterligere fangst, bruk og deponering av CO2. ZERO har vært i dialog med BP og Statoil som er positive til ideen.

I en neste fase kan man inkludere de største forurensningskildene langs vestlandskysten, og ikke minst kan kilder fra Skottland trekkes inn, siden man her finner en rekke kullkraftverk og oljerelatert virksomhet langs kysten. Dette betyr at CO2 vil være tilgjengelig for store meroljeprosjekter, som for eksempel i Gullfaksfeltet.

En tredje fase innebærer å knytte de store utslippskildene i Nord-England til CO2-infrastrukturen, hovedsakelig fra kullkraftverk, og eventuelle nye storskala kraftverk i Norge. I denne perioden vil det også være mer aktuelt å benytte CO2 i flere av feltene sør i Nordsjøen, noen er det allerede. -Samtidig og underveis er det naturligvis mulig å koble til andre mulige kilder i Norge og på kontinentet hvis det skulle være aktuelt, uten at vi går nærmere inn på det her, avslutter Kristoffersen

Last ned notatet